I skrivende stund har jeg kasta meg ned i senga, og ser utover i rommet, og jeg tror det om jeg prøver å prate så får jeg romklang. Det er helt sinnsykt tomt her inne.. Alle vegger er ribba, skapa er tømt og skrivepulten er vaska for støv(noe som forsåvidt trengtes VELDIG). Jeg har vaska tak, vegger, gulv, speil og vinduer. Det er veldig pent her inne, men det er ikke mitt rom. Mitt rom hadde masse barnetegninger, brev og kort ifra jentene på skolen, og bilder av svenskejentene på veggen, og sist, men ikke minst, rot på gulvet. Nå føles det bare ut som at jeg sitter i et tilfeldig rom, og det kommer til å bli rart å sove her.
Det er med en blanda følelse jeg sitter her nå. Den ene delen av magen min har sommerfugler for å komme hjem igjen, og den andre er bare en stor knute. Og den knuten skriker at jeg kommer til å savne veldig mange her oppe. Alle jeg har delt opplevelser med, alle jeg har blitt glad i, alle jeg har snakka masse med, og ikke minst de jeg føler jeg kan stole på. Jeg har fått venner for livet. På en måte skulle jeg ønske at jeg kunne ha pakka ned mange av menneskene, og tatt med meg de hjem.
Et år på folkehøgskole er omtrent som et år på leirskole. Vi synger bordvers før vi spiser middag, vi får sjeldent mat vi liker, og man må sloss for maten! Vi har morgensamlinger om morran, hvor vi sitter trøtte alle sammen og skulle ønske at vi kunne ha sovet litt lenger. Vi spiser til faste tider hver dag, og vi må vaske to ganger i uka. På en måte kommer jeg ikke til å savne noe av det her, men på en annen måte kommer jeg til å savne alt. Jeg angrer ikke på at jeg valgte å gå på folkehøgskole, og jeg angrer ikke på at jeg valgte en som er langt unna hjemme.
Det er kanskje akkurat på grunn av at jeg valgte en som er så langt unna hjemme at det skal bli så godt å komme hjem. Man setter ekstra stor pris på hver minste lille ting man har hjemme(les: tilgang til TV når man vil, bestemme mat selv osv, osv) når man bor så langt unna og ikke har muligheten til å komme hjem når man vil.
En del av de vennene jeg har fått her oppe bor på Østlandet, og dermed vil det ikke bli så vanskelig å kunne besøke de. Men noen av de er fra nord, og noen ifra kyststripa. De blir det litt verre med. Jeg får bare si - LENGE LEVE FACEBOOK OG MOBILTELEFON! Og ikke minst det at jeg har mange gode venner hjemme også :)
Tenkte jeg skulle legge ut et bilde av hvordan rommet mitt ser ut nå, men det er ikke noe å ta bilde av. Det er ingen ting her inne! Unntatt gitaren min, en bag og blomsten. Det klarer dere å være foruten :)
Om to døgn nå er jeg hjemme, og får hilse på alle sammen igjen. Og jeg skal vise dere en masse bilder! Jeg vet jeg har lovt dere det mange ganger, men nå har jeg faktisk hele tre måneder på meg, så nå skal jeg klare det. Jeg skal også fortelle dere masse om hva jeg har opplevd, og om vennene mine. Så vær forberedt på at dere kan bli svette i øra. :D
Årboka mi har fått en masse hilsner, og det er kjempekoselig å lese hva alle skriver om meg. Det er bare positive ting, og det varmer et 20 års gammalt hjerte.
Jeg runder av for denne gang, og skal se om jeg klarer å sove på det tomme rommet mitt. I morra blir det siste finpuss på rommet, kanskje hilse på Mamma, om ho rekker å komme opp inna vi skal ha intern avslutning med masse mimring. Og grinevideo, jeg er spent på om den blir så trist som det læreren min skal ha det til..
Vi ses plutselig :)
Tack och hej, leverpastej i fra Tryggheim 210, Molde Folkehøgskole!
Tack och hej, leverpastej i fra Tryggheim 210, Molde Folkehøgskole!